HELENES TALE

Helene Eikel holdt til sine ansatte en oppmuntrende og vakker tale som jeg tror mange vil ha glede av. Ikke minst gjelder dette pleiere på avdeling for demente som talen var rettet til. Men også pårørende og andre i nettverket rundt personer rammet av demenssykdom kan ta mye av dette til seg.Dypest sett handler dette bare om en ting - om omsorg og kjærlighet. Og kjærligheten viser seg best i motgang og under vanskelige forhold. Den viser seg i de små ting i hverdagen i omgangen med våre medmennesker - og slik som Helene beskriver her.

Helene Eikel er i dag Avdelingssykepleier på skjermet avdeling for demente, post 1 og 2 på Midtåsenhjemmet i Oslo.

Noen ord til verdens vakreste kollegaer.

Vårt arbeid er ikke for hvem som helst. Nei, man må være helt spesiell. Vi må være både tøffe og følsomme. Vi må ha faglig kompetanse, men også være kloke medmennesker. Vi må være kreative, fleksible, rause og varme. Vi må være effektive, men utad langsomme. Vi må gi omsorg, glede og gode stunder. Vi må elske jobben vår.

De fleste vet lite om den jobben vi gjør hver dag. Og ofte tror jeg vi glemmer å tenke over det selv også. Vi tar det som en selvfølge, kanskje? I tilfelle dere har glemt hvem vi er, så skal jeg fortelle dere litt om det, slik jeg ser dere hver eneste dag:

Vi er de gode hendene.

Vi er varme vafler, bollebaking, fruktsalat og speilegg.

Vi er turer til stranda, til kollen, ut i marka. Til Andersendammen.

Vi er solkrem, stråhatt og ispinne i hagen.

Vi er gode madrasser, pute i ryggen og varme ulltrøyer.

Vi er bitte små brødbiter, næringsdrikk i likørglass, bløtkokte egg og kaffe med fløte og fire sukkerbiter.

Vi er den oppmuntrende stemmen – prøv ett skritt til!

Vi er latter og gode klemmer.

Vi er perlekjeder og leppestift. Vi er pene skjorter og nybarberte kinn. Vi er verdighet og respekt.

Vi er manikyren og massøren.

Vi er hårruller og leggevann.

Vi er de som ordner opp – selv om det ikke står i stillingsinstruksen. Vi er Bogerud tekstil, taxfree-røyk, vinmonopol og nytt undertøy i skapet.

Vi er 17.mai sløyfer på blusen og bordflagg på bursdager.

Vi er salsa i hagen og kysset på kinnet.

Vi er den gode venninnen som ikke diskuterer om hvem som har rett eller stiller umulige spørsmål.

Vi er meklere.

Vi er de som avleder, oppmuntrer, utsetter, oppklarer, beroliger og trøster.

Vi er de som tenker på smerteplaster, støttestrømper og medisiner, lenge etter at vi har gått fra jobb.

Vi har mange navn. Vi er mamma, datter, kollega, idiot, ektefelle og elskerinne.

Vi er salve på såret, olje for magen og kalk for beina.

Vi er søppelkasse for redde, sinte og fortvilte følelser.

Vi er målskive for slag, bitt og kjeft.

Vi er de som kastes på dør. Og de som går inn igjen om en stund – fordi vi forstår. Og prøver igjen.

Vi er vaskefilla som fjerner oppkast, glatter over uhell, finner frem luftfriskeren.

Vi er øynene som ser fortvilelsen, skammen, redselen, sorgen. Vi er klemmen som trøster, stemmen som forklarer og kaffen som varmer.

Vi er blikket som ser endringer, hendene som kjenner puls og feber, nesen som lukter at noe er galt, kunnskapen som redder liv og sparer lidelse.

Vi er tårer på kinnet når noe er vakkert.

Vi er en skulder å gråte på når noe er trist.

Vi er koret i stua når ”Fagert er landet” synges for 19.gang eller ”Glade jul” spilles i mai.

Vi er de som leker og de som ler.

Vi er verdens beste kollegaer. Vi er mer enn en jobb. For hverandre er vi gjerne mor, venninne, lærer eller psykolog. Vi er nøklevann og Holmenkollen, kino, middag og facebook.

Vi er ”de som er så nøye på det”. Vi er de som sier i fra.

Dere gjør en utrolig innsats for å skape gode og trygge dager for våre vakre beboere, hver eneste dag. Dere er tusenkunstnere!